Velkommen lille mirakel

06.10.2020 kom vår etterlengtede lille Håkon til verden. I skrivende stund ligger han i vugga ved siden av meg, og jeg greier så vidt ta blikket bort fra den dyrebare skatten vår. Det hele er fremdeles ganske uvirkelig, og det er både rart og fint på samme tid å tenke på at jeg endelig er blitt MAMMA.

Alt er bra med oss alle tre, og vi nyter hver dag hjemme med lille Håkon. Det er mye å lære og sette seg inn i, og vi blir stadig bedre kjent med det lille mennesket vi nå har ansvaret for.

Jeg kommer nok ikke til å fortsette å oppdatere bloggen i like stor grad som jeg til tider har gjort nå som vi er kommet til veis ende på vår prøverørsreise. Jeg lar likevel bloggen være åpen, og håper at du som klikker deg inn på bloggen av ulike årsaker, kan finne trøst i at selv når ting ser mørkt ut kan det fortsatt være håp.

Det er fortsatt mulig å kommentere på innleggene eller sende meg mail HER om det skulle være noe ♥

♥ – Mari

Snart i mål

Hei kjære trofaste følgere ♥

Månedene har gått og det har vært musestille fra meg på bloggfronten. Jeg har i grunnen hatt nok med meg selv, og har ikke helt visst hva jeg skulle skrive om. Nå er jeg kommet til uke 38, og har termin om nøyaktig 19 dager. Hvor sykt er ikke det? Det er fortsatt dager hvor jeg må klype meg i armen og det hele føles ut som en fjern drøm. Det var en tid hvor jeg var overbevist om at jeg aldri skulle komme hit. Men nå er vi faktisk her, og jeg ser enden i tunnellen. Den vi har strevd med å se lyset i i snart 4 år nå. Det kjennes godt å snart være i mål.

Svangerskapet har gått over all forventning. Jeg var en del kvalm og uvel frem til uke 16, men derifra har formen vært nokså god hele veien! Jeg kan absolutt ikke klage, selv om jeg i perioder har vært engstelig for om det skulle være noe galt. Jeg greide heldigvis å senke skuldrene litt mer når vi bikket 25-26 uker og man vet det er håp om babyen plutselig må ut i den store verden. Han har heldigvis greid å holde seg inne ♥ Du leste riktig – vi venter en liten gutt!

Gjennom svangerskapet har vi også hatt en sak pågående hos fylkesmannen i forbindelse med behandlingen vi fikk på sykehuset i februar, hvor overlegen på gynekologisk poliklinikk konstaterte MA og sendte med oss tabletter for å avslutte svangerskapet i uke 6. Saken er nå oversendt til Statens Helsetilsyn, og vi vet fortsatt ikke hva som vil skje videre. Opplevelsen vi hadde i starten på svangerskapet har helt klart satt sine spor, og gjort sitt til at jeg kanskje har vært ekstra redd og engstelig i fortsettelsen. Det er nok noe jeg alltid vil bære med meg, og huske som noe av det verste jeg har opplevd. Tenk om, hva hvis…. Det har blitt mange av de tankene de siste månedene. Heldigvis endte det hele godt – og snart sitter vi med den sårt etterlengtede lille spiren vår i armene.

Vi gleder oss sånn!!

-Mari ♥

2020 ♥

Hei kjære dere ♥ Jeg har lenge hatt planer om å skrive et blogginnlegg, og jeg skal nok skrive et mer sammenhengende innlegg om ikke så alt for lenge. Foreløpig vil jeg bare poste en oppsummering av fryseforsøket vårt, slik jeg alltid har pleid å gjøre i etterkant av forsøkene våre. Dette forsøket har derimot en ny og bedre slutt ♥♥

 

Fryseforsøk (Forsøk 6)

14.januar 2020: Kontroll/sjekk hos Spiren. Alt ser fint ut, livmor, slimhinne og follikler er i rute i forhold til hvor jeg er i syklusen.

19.januar 2020: Eggløsning!

24.januar 2020: Innsett av 5-dagers blastocyst. Alt gikk kjempefint på innsettet, og vi fikk med både film og bilde av den lille håpefulle spiren vår!

03.februar 2020: Rugedag 10, og jeg greier ikke vente lenger – selv om det er kveld. Jeg har ingen følelse på hvordan dette har gått, om det bikker den ene eller den andre veien. Jeg tar først en vanlig clearblue test, og plusset kommer tvert! Jeg skjønner ikke helt hva som skjer, og får hjertebank fra en annen verden. Dette kan ikke være sant?! Jeg tar en digital test, og etter 2 pinefulle minutter dukker det opp 2-3 uker på skjermen!  Endelig!

08.februar 2020: Offisiell testdag! Jeg har jo allerede testet flere dager nå, så en ny test i dag spiller egentlig ingen rolle.  Jeg er gravid!!

14.februar 2020: Rundt klokken 18.00 får jeg vondt i magen. Legger meg på sofaen med litt varme i korsryggen. Jeg går for å henge opp noen klær, da jeg plutselig kjenner noe. Jeg har begynt å blø, og verden raser sammen. Vegard kommer hjem fra jobb, og vi ringer legevakta. Får heldigvis komme inn til en sjekk ganske kjapt. Nå er jeg i uke 6. Det ble heldigvis med den lille blødningen, og alt så fint ut på sjekk. Ingen tegn til aktiv blødning, og det er bra. Legen vil likevel sende oss til sykehuset for en ultralyd neste dag.

15.februar 2020: Vi kjører utover til sykehuset tidlig neste dag. Gynekologen finner et lite knøtt, men ingen hjertelyd. Selv om babyen har ok størrelse mener hun alt håp er ute og sender med oss tabletter for en hjemmeabort jeg skulle starte med da vi kom hjem. I frustrasjon ringer jeg legen min på Spiren, selv om det er lørdag. Vi vet ikke hva vi skal gjøre. Det føles bare HELT feil å skulle ta disse tablettene.. Legen vår sier hun ikke kan si noe før hun har fått sett på det selv. Vi får time et par dager etterpå (mandag). Jeg slutter på støttebehandlingen og går hele lørdag og søndag å venter på en blødning som ikke kommer, men velger å ikke ta tablettene vi fikk på sykehuset. Helga blir tilbragt i senga, og jeg velger å stole på det legen på sykehuset sa, og føler virkelig at alt håp er ute. Ei helt forferdelig helg..

17.februar 2020: Vi kjører den lange veien til Spiren, 3 timer i bil føles helt håpløst, bare for å skulle se det lille knøttet uten hjertelyd en gang til. Det er rart å være på Spiren denne dagen. I det ultralydapparatet går inn ser vi brått et hoppende hjerte på skjermen foran oss. Jeg kunne se det med en gang, og var ikke i tvil om hva jeg så. Sjokkert sitter vi der med store øyne og måper. Hva i alle dager? Babyen har det visst helt supert, og hjertet banker 110 slag i minuttet. Det ble et helt magisk øyeblikk i det vi fikk høre hjertelyden for aller første gang. Jeg starter opp på støttebehandlingen igjen (cyclogest).

26.februar 2020: Ny sjekk hos Spiren. Nå er jeg kommet til uke 9, men er fortsatt redd for at ting skal stoppe opp. Alt er fint på ultralyd, og hjertet slår nå 160 slag i minuttet.

11.mars 2020: Time til lege for å ta blodprøver m.m. Har litt lavt blodtrykk, ellers er alt fint.

19.mars 2020: Time hos jordmor. Hadde en lang og fin samtale med jordmor om veien vår hit. Som mange andre opplevde jeg at hun ble overrasket over alt vi har vært gjennom, og hun forstår godt at jeg fortsatt ikke helt greier å senke skuldrene. Veldig fint møte!

16.mars 2020: Liten ultralyd hos det lokale legekontoret. Greier ikke helt å senke skuldrene enda. Nå er jeg kommet til svangerskapsuke 11 (10+1). Alt ser bra ut og hjertet slår sterkt. Veldig betryggende å se.

2.april 2020: En siste sjekk hos Spiren for å se at alt ser fint ut. Jeg er nå kommet til uke 13 (12+4). Det var fullt av liv i magen, og absolutt alt så perfekt ut. Jeg kunne ikke vært mer letta og glad. Vegard fikk ikke være med inn i dag (pga. korona), men vi fikk med mange bilder av den store spreke babyen vår som nå er hele 7,5 cm lang. Vi fikk også vite kjønnet på den lille, men velger å holde det litt hemmelig frem til ordinær ultralyd i uke 18. Skal tro om de ser det samme da? Jeg får endelig slutte på støttebehandlingen (vaginaltabletter)! Hurra!

08.april 2020: Formen hit har vært varierende, jeg har vært mye kvalm og hatt perioder hvor jeg har kastet opp daglig. Enkelte dager har absolutt alt kommet i retur, og jeg har derfor vært litt slapp og sliten. Det ser ut til å kanskje begynne å snu nå – det er lov å håpe i hvert fall. Nå er jeg kommer til svangerskapsuke 14 (13+3) og det er jo vanligvis rundt denne tida at formen ofte bedrer seg litt. Det hadde vært fint! Magen begynner også å synes nå, det har jeg gledet meg sånn til. Jeg ser på den flere ganger om dagen, og kan fortsatt ikke tro det er sant! Dette har vært så fjernt i så lang tid, og nå skjer det faktisk. Det er rart og fint på samme tid. Jeg elsker den lille magen, og gleder meg til den blir enda større!

-Mari♥♥♥

Venterommet

Vi har alle opplevd å måtte vente på noe. Det være bussen, en pakke i posten, eller langt viktigere ting. Noen ganger føles livet som et evig venterom. Vi venter på å bli henvist, venter på å få time, venter på prøvesvar, venter på en ny syklus. Det blir mange uker med venting. Jeg har også utsatt studiene, tatt et valg om å vente med å fullføre utdanningen min. Slett ikke et enkelt valg, og jeg kjenner ofte på at jeg så gjerne skulle ønsket at jeg hadde greid å tatt det siste skrittet. Blitt ferdig med noe i livet, liksom.

Vi har avventet huskjøp, utsatt oppussing, og ferieturer er det bare å glemme å planlegge. For neste måned kan jeg være gravid, selv om jeg mest sannsynlig ikke er det. Vi må bare vente å se. Hele livet står litt på stedet hvil, og noen ganger føler jeg meg som en slags tilskuer, litt på sidelinjen av resten av samfunnet.

I løpet av de tre siste årene har mange babymager kommet, og gått, mens vi fortsatt venter og venter på å få se den positive testen. En del av meg er usikker på om den noen gang vil dukke opp. Tanken om at jeg kanskje ikke blir gravid, noen sinne, blir bare sterkere og sterke. Kanskje må jeg bare slå meg til ro med det? At det ikke er for alle. At det ikke er noen menneskerett å få barn. Det er for så vidt en ganske vanlig holdning. Tro det eller ei.

Jeg føler at jeg er blitt veldig godt kjent med meg selv på denne reisa, og jeg forstår nok mye mer enn jeg tidligere har gjort, om livet, meg selv og om andre mennesker. Samtidig vet jeg at hvis vi ikke hadde hatt vinter, ville vi ikke sett frem til og gledet oss til våren. Så om vi aldri møtte motstand, ville vi heller ikke satt pris på alt det fine og de gode tidene. Motgang i livet er nok et uunngåelig faktum.

Jeg må bare velge å tro at det kommer noe godt ut av det hele.

Jula er ei spesiell høytid for de fleste av oss. Og så har vi overgangen til et nytt år, hver en fødselsdag, 17.mai – alle disse dagene minner meg utelukkende på at det er gått nok et år, uten at vi er kommet noe videre på reisa vår. Nok et år som ufrivillig barnløse. Men midt i fortvilelsen dukker også noen håpefulle tanker opp: Tenk om dette er siste jula vi er bare to? Til neste år – DA sitter vi nok er med en baby i armene! Tenk så flott et år å bli født på da! Vi regner ut ca. termindato, og gleder oss – til et nytt år, med nye muligheter. Tross all motgangen vi har møtt de siste årene, fortsetter vi likevel å tro og håpe. Det er egentlig ganske rart – når all erfaring tilsier at det ikke vil gå.

Men det er vel sånn vi er bygd opp, vi mennesker. Vi lever lenge på håpet.

Som jeg har skrevet to år på rad nå: Måtte dette nye året bli året hvor våre drømmer går i oppfyllelse ♥  Jeg skal krysse fingrene for alle dere, flotte lesere, som også kjemper tøffe kamper.

Jeg heier på DEG!

2020

-Mari ♥

Oppsummering: Forsøk 6

Desember er her, og vi har lagt bak oss vårt 6. prøverørsforsøk. Riktig nok er vi ikke helt ferdige enda, men nå skal vi ta oss en velfortjent pust i bakken, feire jul med familie og gode venner og ønske det nye året velkommen før vi gjør noe mer.

Her kommer en oppsummering av forsøket (for den spesielt interesserte). Jeg skriver litt dag for dag når jeg står midt i prosessen, mest for å holde styr på all informasjonen jeg får, men også fordi det er interessant å se tilbake på tidligere forsøk for å sammenligne både medisiner og resultat underveis. Hva er det som ser ut til å fungere for meg? Hva har vi ikke prøvd? Hva kan vi gjøre annerledes til neste gang?

 

Forsøk 6: Spiren Fertilitetsklinikk

August 2019: Vært på møte med Spiren angående veien videre. Vi har egentlig 3 muligheter nå: Satse på et forsøk til hos Spiren, reise til ulandet og prøve et forsøk der med egne egg eller er vi kommet dit at vi bør vurdere eggdonasjon nå? Vi blir enige om at vi skal gi eggene mine et forsøk til, og legen vår tar kontakt med klinikken vi har sett oss ut i Spania, for å høre hva de ville gjort i vårt tilfelle. For å se om den typen behandling de ville valgt kan tilbys her i Norge, og for å høre om det eventuelt ville vært aktuelt og tatt DNA (genprøver) av eggene mine, for å utelukke eller konstatere at det er her feilen/problemet ligger.

Har også tatt nye hormonprøvene. Disse viser at AMH verdien min har sunket fra 4,8 til 3,4, FSH er nede på 10 og østradiol er på 66. Ikke noe å juble over, akkurat. Men det er naturens gang, og jeg hadde vel strengt tatt ikke forventet noe annet.

September 2019: Legetime med Spiren. Legen vår har vært i kontakt med klinikken i Spania (IB), og utvekslet informasjon om situasjonen vår og drøftet veien videre. Han mente det ikke ville være hensiktsmessig å sende de få eggene jeg har til analyse, da det er en sannsynlighet for at de blir ødelagte i prosessen. Han foreslo en forholdsvis ny metode som brukes på kvinner med dårlig/lav eggreserve, eller som tidligere har respondert dårlig på stimulering i forbindelse med IVF. Planen er at jeg i forkant av neste forsøk skal gå 4-6 uker på testosteron-tilskudd, før vi starter å stimulere som normalt (muligens med litt høyere doser enn tidligere). Det finnes noe forskning på området, men forskningen består av forholdsvis små utvalg. Den viser likevel en positiv effekt ved bruk av testosteron hos kvinner med lav eggreserve. Denne behandlingen skal kunne gi flere egg, og egg av bedre kvalitet. Men som ved alt annet varierer effekten trolig fra kvinne til kvinne. Det blir ihvertfall utrolig spennende å prøve noe nytt! Så fortsetter vi å krysse fingrene! NÅ må det vel være vår tur?

 

30.september 2019: Oppstart på testogel.

8. november 2019: Syklusdag 2. Oppstart på Menopur 75IU og Bemfola 300IU.

15. november 2019: 1. ultralyd, syklusdag 9. Første ultralyd viste 3 follikler på mellom 10-13mm, og 3 bittesmå som trolig ikke kommer til å henge seg på. Litt skuffende resultat, men de store var heldigvis såpass jevnstore og så veldig fine ut! Livmor og livmorslimhinnen var perfekt, som vanlig. Vi suger til oss det positive ♥

19.november 2019: Ultralyd 2, syklusdag 15. Ultralyd viser fortsatt 3 store fine follikler, en av de små har vokst litt (7mm), men kommer nok trolig ikke til å bli klar. De store ligger på 16-17 mm og er klare for uthenting allerede om to dager. Eggløsningssprøyten ble derfor satt i kveld kl. 22:30, og uttaket er planlagt til 21.november kl. 10:30.

21.november 2019: Egguttak. I dag fikk vi hentet ut 3 egg, hvorav 2 var veldig fine. Er litt usikker på hva som var «galt» med det 3.egget, men kun to av dem var altså brukbare. Begge ble befruktet med ICSI og nå venter vi bare i spenning på om de overlevert til tirsdag og kan fryses ♥ Selve uttaket gikk ganske greit, den ene eggstokken min ligger veldig kronglete til, og det er derfor litt ekstra smertefullt på den ene siden. Heldigvis er det fort gjort og overstått på bare noen minutter!

25.november: Ringte oppover til Spiren i dag for å høre hvordan ståa var. Hvis vi hadde  fått to gode egg på tirsdag, i morgen, ville legen vår sette inn et denne syklusen for så å fryse det siste. Fikk beskjed om at det var ett som så helt perfekt ut, og et de måtte se an over natta. Altså det kan bli innsett i morgen, eller ikke. Virkelig nervepirrende! Får altså beskjed i morgen tidlig om det blir Trondheimstur og innsett eller ei.

26.november: Sov skikkelig dårlig natt til i dag! Det er nok en del tanker som har ligget å kvernet. Reiste likevel på jobb som normalt i dag, og ventet spent på denne telefonen fra Spiren. Jeg hadde på forhånd gitt beskjed til sjefen min om at jeg kanskje må hive meg i bilen å reise til Trondheim i dag. Slik ble det dessverre ikke. Det ble ingen innsett, men de har fryst en perfekt blastocyst med topp kvalitet. Så jeg ble egentlig både skuffa og glad på en og samme tid. Det var likevel ingen god beskjed å få når man er på jobb, og jeg greide naturligvis ikke å holde skuffelsen tilbake. Hadde virkelig håpet at vi skulle få 2 mulige innsett denne runden – men den gang ei.. Måtte sitte litt for meg selv for å prøve å komme meg litt over skuffelsen før jeg gikk tilbake for å gi beskjed om at jeg ble på huset likevel. De hørte nok skuffelsen på stemmen min, men jeg greide meg forholdsvis greit helt til sjefen spurte hvordan det gikk med meg. Første skoletime ble dermed tilbragt på kontoret denne dagen, i et forsøk på å stoppe tårene fra å trille. Greide likevel å samle meg nok til å fortsette dagen – jeg vet at alternativet (å reise hjem) ikke er noe bedre for min del. Dermed forsøkte jeg heller å kose jeg meg sammen med elevene mine, og greide  etterhvert å glede meg mer og mer over den perfekte eskimoen som vi nå har på frys. Det er likevel viktig å tillate seg og akseptere at man blir skuffet, frustrert og lei når noe ikke går slik man så gjerne skulle ønsket.

Nå er vi klare for desember og jul, og et nytt år er i vente. Forhåpentligvis blir det innsett i løpet av første halvdel av 2020. Det ser vi frem til ♥

MÅTTE 2020 BLI ÅRET FOR OSS ♥♥♥

-M.

Jeg lever! Såvidt.

God søndag, alle dere som fortsatt titter innom for å se til meg ♥

Det er snart 2 måneder siden jeg blogget sist. Hvor blir dagene av? Jeg trengte rett og slett en liten pause fra alt som har med babydrømmen å gjøre. Det trenger jeg for så vidt fortsatt. Jeg er så sliten, og så lei, og har i perioder vært skikkelig i kjelleren. I denne «pausen» har vi likevel ikke lagt babydrømmen helt på hylla, men vært til utredning for langvarig infertilitet. Det innebar flere blodprøver, MR-undersøkelse, laparoskopi og en skikkelig tur i grøfta etterpå. De siste to ukene har vært et rent helvete, jeg har aldri vært så langt nede.

Alle prøver og all utredning vi har gjort har utelukkende positive svar. Vi er i følge legen vår uforskamma friske og spreke, med unntak av at det ble oppdaget en flekk bak livmora mi (antatt endometriose) som vi i skrivende stund venter på prøvesvar på.

Tiden etter laparoskopien ble langt tøffere enn jeg hadde trodd. Jeg var absolutt ikke forberedt på smertene jeg hadde i vente. Jeg har som tidligere nevnt her på bloggen slitt litt med bekken, rygg og nakke i flere år, men dette har forverret seg de siste årene. Etter laparoskopien ble jeg liggende noen dager, da jeg ble dårlig av de smertestillende tablettene jeg hadde fått. I tillegg var jeg rimelig øm i buken, og restene etter gassen de bruker under operasjonen var helt forferdelig. Siden jeg ble liggende ble bekkenet og egentlig hele ryggen og nakken helt katastrofe. Jeg har aldri hatt så mye smerter før. Det har vært så ille at jeg ikke har fått sovet på nettene, og jeg har grått meg i søvn på dagene. Jeg så overhodet ikke lyset i tunellen, og var egentlig klar til å gi opp hele babydrømmen. Etter ei ukes tid greide jeg endelig å gå en runde rundt nabolaget, og det har blitt gradvis bedre. Jeg har fortsatt forferdelige smerter, spesielt i bekkenet, og det er så ekstremt tappende for energi.

Om bare 5 dager reiser vi til Hellas på ferie. Og jeg greier ikke å glede meg. Ikke litt en gang. Det eneste jeg greier å tenke på er hvordan flyturen vil bli, om jeg blir værre i ryggen, eller om jeg kommer til å klage og syte mye, og ødelegge den sårt etterlengtede ferieturen vår. Det er så forbanna dritt å gå å tenke sånn. Og jeg er bare så innmari lei av alt. Nå håper jeg bare på et mirakel…

Beklager for et skikkelig syteinnlegg, men noen ganger er livet kjipt.

-Mari.

DEL 5

JA.png

5. og siste del av miniserien «Et IVF-forsøk fra start til slutt» er nå tilgjengelig på både Spotify og iTunes! Dette er mitt siste bidrag i podden, ihvertfall inntil videre. Men, plutselig høres vi igjen! Forhåpentligvis har jeg bedre nyheter å komme med da. Håper dere har likt podden så langt – jeg gleder meg i hvertfall veldig på fortsettelsen!

Fertilitetspodcasting synes faktisk å være i vinden for tida, for nå har også Medicus hengt seg på bølgen og laget MedicusPodden! Det synes jeg er veldig bra, og jeg gleder meg til å følge begge podcastene i tiden fremover.

 

Og så må jeg få takke for alle de fine og varme orda og samtalene jeg har hatt med både kjente og ukjente de siste par ukene. Det er virkelig flott å ha en slik heiagjeng! Så tusen takk ♥ ♥ ♥

-Mari♥